Hovedside | Nyhetsarkiv | Britene har fått kalde føtter: Innser at hav-vind blir for dyrt

Britene har fått kalde føtter: Innser at hav-vind blir for dyrt

Sheringham Shoal. Foto: Alan O'Neill / Statoil

Her i landet har olje- og energiminister Ola Borten Moe fortjenestefullt sagt at det ikke kommer på tale å subsidiere vindkraftutbygging til havs. I Storbritannia derimot pøser regjeringen skattebetalernes penger inn i ulønnsomme havvindparker. Men nå begynner britene å få kalde føtter. Det brenner et blått lys for Statoils/Statkrafts nye gigantprosjekt på Doggerbank.

Av Stig Ottesen 28.11 2011

Bokstavstørrelse:

Det er finanskrisen og økonomisk smalhans i Europa som har fått britene til å snu på skillingen. Finansminister George Osborn fra det konservative partiet vil kutte i overføringene til havvindparkene, og i en rapport fra konsulentselskapet KPMG heter det at det fins billigere måter å få ned CO2-utslippene på.

Dette er dårlige nyheter for Statoil og Statkraft. Selskapene samarbeider om utbygging og drift av to havvindprosjekter i Storbritannia, Sheringham Shoal og Doggerbank. Førstnevne er allerede godt i gang. 20 av 88 møller er kommet opp, og seks turbiner produserer strøm. Sistnevnte er ennå ikke påbegynt.

Når Statoil og Statkraft kastet seg inn i disse prosjektene var det nettopp på grunn av de gunstige subsidiene, rundt en krone pr. kilowatt-time i tillegg til det de klarer å selge strømmen for, og alt i et femtiårsperspektiv. Det gjorde prosjektene utrolig lønnsomme.

Utgangspunktet var EUs energidirektiv, der Storbritannia er forpliktet til å bygge ut kilder til fornybar energi, for å oppfylle målet om 30 prosent utslippskutt innen 2020. Landet har to prosent av de globale klimautslippene. Vindkraften skal også bidra til å sikre forsyningssikkerheten når bruken av atomkraft reduseres.

For å få fart i havvindutbyggingen innførte britene såkalte Renewable Obligation Certificates, tilsvarende norske og svenske grønne sertifikater, som er en subsidieordning som vil gjøre det lønnsomt for utbyggerne. Til syvende og sist er det strømkundene som får regningen.
Men i første omgang er det finansministeren som punger ut, som en konsekvens av at ledende potikere proklamerte at Storbritannia skulle være verdensledene i satsingen på vindkraft til havs. Grunne havområder med mye vind gjorde at forholdene lå vel til rette. Regjeringens mål var å avkarbonisere økonomien og ikke minst kraftsektoren, energieffektivisere, satse på fornybar energi og grønn teknologi. Alt med like høy forsyningssikkerhet som nå og til lavest mulig kostnad for den enkelte forbruker.

Men det var før den siste finanskrisen. Nå saumfares alle postene på budsjettet, og havvindsatsingen ligger dårlig an. Det brenner et blått lys for det gigantiske Doggerbankprosjektet lenger nord, der Statoil/Statkraft er inne. Der skulle i utgangspunktet et område på størrelse med Aust-Agder fylke fylles med vindmøller og gi strøm til britene. Ennå er intet avgjort, men det er i det minste skapt usikkerhet om prosjektet.

Om det ikke blir noe av, er kanskje like greit. For utbyggingen av Sheringham Shoal har vært mye vanskeligere og mer problemfylt – og dermed også dyrere – enn man i utgangspunktet trodde. Samarbeidet mellom Statoil og Statkraft har også vært konfliktfylt. Prosjektet er kraftig forsinket, og det er så langt blitt 600 millioner kroner dyrere enn budsjettert. Statoil skulle i utgangspunket være ekspert på offshore-arbeidene, men presterte å hyre inn en underentreprenør med et skip som ikke holdt mål. I fundamentene sprakk sementen, og på det meste har det vært 600 mann i arbeid på feltet – mens normal aktivitet skulle tilsi mellom 400 og 500 personer.

Når hele parken med 88 vindmøller står ferdig til sommeren skal de produsere strøm nok for 220.000 britiske hjem. Men det blir en dyr strøm.