En lagspiller forlater banen

Halvard O. Olafsen
• Født i Oslo i 1942
• Yrkesbakgrunn fra Simrad, Norselight, Selvig Publishing, Norwegian Maritime Exporters
• Fritid: håndball, løping (mellomdistanse og maraton), ishockey m.m. – og lagleder
• Gjennom flere tiår den norske maritime utstyrsindustriens fremste talsmann overfor myndighetene og på eksportmarkedet

– Jeg vokste opp i et av Oslos arbeiderstrøk, og det nærmeste jeg kom noe maritimt var en tante som hadde en motorbåt liggende i Akerselva, innleder 68-åringen på typisk, småhumoristisk manér.
Vårt møte finner sted i Norwegian Maritime Exporters (NME) lokaler i Oslo, hvor Halvard Olafsen gjennom mange år har bistått maritime eksportbedrifter med råd og dåd. Det er bare et par uker igjen før han skal gi seg. Symptomatisk for hans innsats vil yrkeskarrieren bli avsluttet med en ukes reise til Kina for å oppsøke verftene i Dalian-regionen.
At lokalene og staben er beskjeden forhindrer ikke at det er en storindustri av nasjonal betydning som Olafsen har vært den fremste talsmannen for. Riktignok er den typiske norske maritime eksportbedriften et lite eller mellomstort selskap – men sammen er de formidable. Hvor stor eksport disse bedriftene samlet står for er vanskelig å beregne, ettersom mye av deres virksomhet ikke lar seg lese isolert av Statistisk Sentralbyrås ”sekkeposter”. En undersøkelse gjennomført blant medlemsbedriftene i 2004 antydet en samlet eksport på mellom 15 og 20 milliarder kroner – og da er ikke utstyr til båter bygget på norske verft for utenlandske eiere tatt med.
– Hvordan ser den typiske maritime utstyrsbedriften ut?
– De fleste er små, en del mellomstore. De ligger i et distrikt med maritime tradisjoner – og slett ikke bare på Møre! De har relativt liten stab, ofte er sjefen selv ute på reise som selger. Typisk er også et lite, men godt produksjonsapparat med meget dyktige medarbeidere. Og de samarbeider godt med andre utstyrsprodusenter.
Til selgernes pris. Halvard Olafsens tilknytning til den maritime industrien går mye lenger tilbake enn til hans lange fartstid i NME. Allerede etter endt realskole, og mens han tok handelsskole på kveldstid, fikk han volontør-jobb på dagtid hos rederiet Tschudi & Eitzen. Etter eksamen satte han inn en jobbannonse og fikk to svar: fra Samvirkelaget og Simrad.
Hele bransjen har grunn til å prise seg lykkelig over at han valgte det siste alternativet.
– Jeg ble sluppet ut på dypt vann temmelig fort, sier han, og forteller om da han som 19-åring ble sendt ut i Europa på salgsoppdrag for sin nye arbeidsgiver. Hvilken arbeidsgiver – eller 19-åring – ville ha våget noe slikt i dag?
Han fikk dermed tidlig en innsikt i selgernes hverdag – og respekt for den jobben de gjør; år ut og år inn på reise, borte fra familiene i store deler av tiden.
– At også selgerne fortjener sin del av æren er noe jeg brenner veldig for, sier han. – Jeg vil si at de største verdiskaperne faktisk er dem som sørger for at noen kjøper produktet. Uansett tekniske hjelpemidler, et salg er og blir et forhold mellom to personer. Mange har skapt enormt gode relasjoner med kunder ute i verden – ikke sjelden på bekostning av både ekteskap og privatsfæren for øvrig. Dette til tross blir selgerne sjelden eller aldri nevnt når blomstene skal deles ut. I mitt vokabular er ”selger” en ærestittel!
Det blir det nok også i bokstavelig forstand når Halvard Olafsen snart tar fatt på å realisere en av sine mange planer som pensjonist. Han ønsker å skrive bok om sine mange år i den maritime utstyrsindustriens tjeneste.
– Det blir en form for minnebok med menneskefokus, jeg har opplevd så mange flotte mennesker og gode historier som jeg har lyst til å dele med andre. Erfaring skal man ta vare på, de kan komme til nytte når man skal gjennomføre planer og sette seg mål. For å sitere et par ordspråk: ”Hvis du ikke vet hvor du kommer fra er det likegyldig hvor du går.” Eller dette: ”Lær av fortiden, lev for fremtiden.”
En lagspiller. I dag samarbeider mange av de maritime eksportørene både tett og godt, med utstyr som er kompatibelt, ofte som underleverandører til hverandre. Men det har ikke alltid vært slik.
– NME har vært en katalysator for å samarbeide i nettverk, mener den avtroppende lederen. – Men initiativet kom fra annet hold: fra daværende Norges Eksportråd. I 1973 ble den første ERFA-konferansen holdt i Sandefjord, hvor bransjen kom sammen for å fortelle om seg selv, hva de holdt på med – og bli kjent med hverandre.
– Siden er ERFA blitt en årviss foreteelse. Et samarbeid innen en hel eksportbransje var lenge ganske unikt, men i senere år har flere land kommet etter.
Dermed er vi naturlig over på en av Halvard Olafsens andre kjepphester – behovet for samarbeid.
– For meg står dette nærmest som en forutsetning dersom vi skal lykkes ute i verden. Vi ser på Norge som en liten nasjon, men på enkelte områder er vi likevel i verdenstoppen. Ta for eksempel innen vinteridrett. Vi er best fordi vi har en rekke naturlige forutsetninger; klima, tradisjoner, visjoner – og løsninger.
– For fortsatt å være en viktig maritim nasjon må vi satse på akkurat samme måte som i idretten. Det er mange tøffe konkurrenter. Det må vi aldri glemme. Så den eneste måten å lykkes er gjennom at hele bransjen spiller på lag. NME er et nettverk som er i stand til å skape noe, men da må samarbeidet mellom aktørene verft – designer – rederi – utstyrsindustri bli enda tettere enn nå. ”Cluster-tankegangen” er viktig for meg, vi er et ”landslag” og har egentlig de samme kundene alle sammen, vi skal bygge produkter for dem som trenger transport.

– Hvilken rolle spiller rederiene i denne sammenhengen?
– Jeg skulle ønske den var større. Vi inviterer rederiene til ERFA, men få kommer. Og hvorfor blir utstyrsindustrien aldri invitert til rederienes møteplasser? Jeg er ikke i tvil om at vi ville ha nytte av å snakke mer med hverandre.
Det er tydelig at temaet engasjerer, for Olafsen fortsetter ivrig:
– Rederienes betydning for norsk utstyrsindustri var faktisk større før, selv om det fortsatt finnes hederlige unntak. Nå skal det også sies at rederiene ikke lenger har like stor innflytelse på valg av standard utstyr om bord, ofte er det verftene som avgjør. Men vi hadde naturligvis gjerne sett at flere rederier var villige til å gå inn i en tettere dialog om utstyrsvalg enn hva tilfellet ofte er. På sin side kan også utstyrsindustrien gjerne bli bedre på å oppsøke rederiene – både norske og utenlandske.
Penger nok – til byråkrati. Fra og med 1995 var NME en del av Eksportrådet i likhet med andre bransjeorganisasjoner. Men i 1999 valgte Eksportrådet å kvitte seg med bransjeapparatene. Dermed ble NME etablert som selvstendig forening. NME stilte seg positivt til omorganiseringen til Innovasjon Norge (IN). Men resultatet ble et helt annet enn hva bransjen hadde forestilt seg.
– Vi trodde at eksportfunksjonen kom nærmere pengene gjennom omorganiseringen, men slik fungerte det ikke, sier Olafsen. – Årsaken er at myndighetene ikke forsto at det ikke var en operativ organisasjon som kom inn med Eksportrådet. Bransjene var ute, det var bare byråkratiet som var igjen. Dermed ble det heller ingen overordnet eksportstrategi. Eksporten ble

langt på vei overlatt til distriktskontorene.
Det finnes mange skrekkeksempler på hva denne formen for organisering har ført til. Olafsen trekker fram en hendelse fra noen år siden som det kanskje grelleste. Den fant sted på verdens største skipsutstyrsmesse i Hamburg, hvor Norge deltok med en stor og sentralt plassert stand på hele 1500 kvadratmeter.
– På messens siste dag var det noen som fortalte at det var en annen norsk stand der også. Og ganske riktig: etter litt leting fant vi fram til en stand fra Sogn og Fjordane – med seks utstyrsleverandører.
– Alt annet enn lagspill altså. Hva må etter ditt syn til for å bli bedre?
– Det mangler i hvert fall ikke på penger i systemet, men Innovasjon Norge må bli mye bedre på internasjonal markedsføring. De må rett og slett skaffe seg en ”Drillo” og bli et skikkelig godt landslag. For det er systemet som er feil, måten man er organisert på og hvordan man bruker penger, ikke personene.
– Noe annet som jeg også tidvis oppfatter som utfordrende er IN-folkenes roller i ambassadene. Du vet knapt når de opptrer som UD-folk eller som IN-folk. Samtidig har INs utekontorer et inntjeningskrav, så når vi fra industrien tar kontakt begynner taksameteret å løpe umiddelbart. Det er for så vidt greit, men da må de også tåle at vi velger å kontakte andre i stedet. I tillegg er INs folk gjerne generalister. Intet galt i det, men vi er ofte avhengige av å søke råd hos spesialister. IN burde etter mitt skjønn knytte seg nærmere til produksjonsmiljøene, sier Olafsen.
Han tilføyer: – En annen av mine kjepphester gjelder det jeg ser som en manglende lærlingeordning for internasjonale markedsførere. Kall det gjerne en form for ”felttrening” ute i verden. Det ville være storveies dersom myndighetene kunne bidra med noe slikt som del av vår utdanningspolitikk.
Mer lagspill. På spørsmål om hva han skal gjøre som pensjonist, svarer Halvard Olafsen først med en spøk som er typisk for ham:
– Jeg skal slutte med å kjempe mot vindmøller og begynne å male dem i stedet!
Spøken trenger en forklaring. Den bunner i et maleri som han for mange år siden kjøpte på Romas Piazza Navona, med motiv nettopp Don Quixote i kamp med vindmøller.
– Å gjøre meg assosiasjoner ut fra det bildet har vært ganske lett, humrer eieren.
Spøk til side; det blir nok mer lagspill også i fremtiden. Den avtroppende NME-lederen skal først og fremst spille på lag med familien:
– Jeg har vært på reise til sammen mellom 7 og 8 år i løpet av den tiden vi har vært gift, så nå fortjener kona mer av min oppmerksomhet. Og vi har fem barnebarn som jeg ønsker å tilbringe mer tid sammen med.
I den grad det blir tid til overs, så blir det også en annen form for lagspill. Halvard Olafsen har allerede til sammen 13 år bak seg som leder av to idrettslag; Ammerud og Lørenskog. Det blir nok mer innsats for Lørenskog fremover, regner han med.
– Og skulle noen av medlemmene i NME trenge litt bistand, så er jeg vel ikke helt fri for tanken om å være tilgjengelig, sier han.
Èn gang lagspiller, alltid lagspiller.