Ved Roret 4/10

Og bedre blir det ikke, bestyrelsen har fortsatt tre år på seg til at trassle det ytterligere til - og for dem som håper på en annen bestyrelse vil 2013 kunne ble en gedigen skuffelse. Selv om Fe-Erna for tiden ser ut til at ha en tilfredsstillende oppslutning, er ikke hennes record fra tiden i himmellosen’s bestyrelse særlig imponerende, og mange husker fortsatt hennes forslag om at innføre sharia-råd i den tiden.

Og den yppige frk. Jensen, med sin absolutt praktfulle skabelon, (men med sin bustefrisyre a’la fru Halvorsen fremtrer som hun just har tørnet ut), som er havnet i en sekunda posisjon, bør kanskje kaste et blikk akterover og observere de mange S’ene i kjølvannet av FrP’s for tiden noget vinglede seilas. Kanskje er det på tide at korrigere og finstille gyroen for en mer rettlinjet kurs. Og i mellomtiden håper den eksisterende bestyrelsen’s kvinnelige medlemmer på ny kontrakt om tre år - og sysler ellers med sitt i late sommerdager.

Den siste tidens hendelser har nok forandret moren til Oda en del, og forsvarsministerinnen fremstår nu, tilsynelatende en del eldre, med langt mindre stikkende blikk og en kanskje langt bedre oppfatning  av virkeligheten enn tidligere.

Hva angår helse- og omsorgsministerinnen Anne-Grethe Strøm-Eriksen, AGSE blant fansen, så later det til at hun, i likhet med tiden som forsvarsministerinne, nok en gang, delvis, har mistet kontrollen over sitt gebet. Det som imidlertid kanskje gir større grunn til bekymring er den grå massens mangel på initiativ og påtrykk for en bedring av situasjonen, ikke bare innen helse og omsorg - men også hva gjelder ordensmaktens impotens - og dertil rotet i et fortsatt underutviklet NAV. Men brød og sirkus som f.eks fotball-VM og Tour de France, sammen med allehånde TV-spill, twittring og Face-book-aktiviteter gjør vel at den har tapt et hvert forhold til virkeligheten.

Videre pusler Magnhild fra Jæren på med sine ting, og vil etter sigende overveie at godta et EU-direktiv om nedleggelse av 450 norske postkontor og derav følgende postombæring en gang i uken. Som uinnmeldt medlem av EU betaler vi jo vår kontingent i milliarder - og godtar en hver lov og edikt fra Brüssel, for som Andestjerten fastslo etter at også den andre EU-avstemmingen viste nei, “det har ingen betydning, vi er med likevel”.

Dertil er heller ikke tanken om en amputasjon av Hurtigruten den gode Magnhild fremmed. Disse planene vil jo kunne gi store besparelser på statsbudsjettet - og således et kjærkommet tilskudd av midler til, bl.a ved hjelp av, til dem, sterkt forhøyede sosialhjelptakster, at underbringe og sørge for bilhold til allehånde afrikanske og muslimske tilreisende - for ikke at snakke om rike gaver til korrupte personasjer i land med samme karakteristikk. Mme. Meltveit Kleppa fremtrer nok ofte som en smule aparte kvinne - men det går sikkert med liv og lyst når hun gjester heimen på permisjon fra bestyrelsen.

Men så langt fra alt er bare elendighet, n’Jens og bestyrelsen må i alle fall berømmes for at ha skjært igjennom og bestemt at en høyst nødvendig forsterket strømforsyningslinje til Bergens-området skal gå via en viss distanse på nordsiden av - og i dalstrøka innafor Hardangerfjorden. Dette avstedkom naturligvis høye protestrop og ville skrik fra naturistene og notorisk PR-kåte kjendiser samt redaksjonen i dagsavisen Bergens Tidende, som alle tilsynelatende krever trådløs strømtilførsel. Protestantene viste for øvrig en besynderlig passivitet da byggingen av Hardangerbroen i sin tid ble bestemt.

Flere av disse har sannsynligvis tatt seg en god tår over tørsten, i og med at de  protesterer mot den nye kraftlinjens kryssing av Hardangerfjorden. Enkelte foreslår sogar at legge den nye kraftlinjen i rør i Hardangerfjordbroen som nu er under oppføring, for at unngå et skjemmende luftstrekk. Hva den nye strømforsyningslinjen skulle ha på sydsiden av fjorden at gjøre er det imidlertid ingen som kan svare på. Vet enkelte av disse yrkesprotestantene i det hele tatt hvor Hardanger er. De høyeste protestskrikene later imidlertid til at komme fra bønderne i Granvin, som vil få i sikte et luftspenn over Granvinfjorden, men i den forbindelse kan nevnes at det finnes store fjordstrekk bl.a over både Sogndalsfjorden og Esefjorden - uten at sogningene har gått i flatspinn av den grunn. Og Sognefjorden er vel en større turistmagnet enn den noget mindre naboen i sør nogen gang har vært, (jmfr f.eks “Norway in a Nutshell”).

Og la meg bare få legge til at ca. 2 kabellengder aktenfor (sør) for Windy Hill har vi store høyspenningsmaster med ledningsstrekk over Gravdalsvannet, som forsyner Bergen Vest og øykommunene utenfor. Men det lever vi godt med - selv om naturen på vestsiden av Gravdalsvannet, under Lyderhorn og Ørnefjell, er like vakker som den, i det aktuelle området, på nordsiden av Hardangerfjorden, - et område som jeg en sommer anno dazumal fikk rikelig tid til at observere som styrmann på HDS’s “Hardangerfjord” i rute mellom Bergen og Odda.


Om Hurtigruten
Hva angår Hurtigruten, så ville ikke den lystige fru Magnhild, som nevnt i forrige “Ved Roret”, ta ferie før hun hadde fått ut anbudsdokumentene for ny hurtigrutekonsesjon, basert på statsstøtte, gjeldende fra 1. Januar 2013 - og disse dokumentene har hun nu for lengst fått vekk fra hendene sine. For perioden 1. Januar 2005 til 31. Desember 2012 er statstøtten for daglige avganger Bergen-Kirkenes-Bergen kr. 1,9 milliarder NOK (for last og post - samt distansepassasjerer).

Konsesjonsutlysingen omfatter tre alternativer, nemlig opprettholdelse av dagens Hurtigrute, med daglige avganger og anløp av 34 havner - eller seilinger 5 dager i uken i vintersesongen - og syv dager i sommersesongen til alle de 34 havnene - eller seilinger 5 dager i uken hele året til samtlige 34 havner. Det er for øvrig verdt at merke seg at minimumskravene til passasjer- og køykapasitet er nedjustert en smule som en følge av en pt nedgang i trafikken.

Som kjent for en del er Hurtigruten ett av mine hjertebarn, og jeg finner stor vederkvegelse i at observere skibenes, både ankomst og avgang. I skrivende stund har jeg i en periode på vel 2 måneder hver aften bl.a, ved hjelp av peilinger fra Windy Hill, observert og notert avgangstid og passeringer, hvilken led skibene bruker, cross Gravdal Bay og ut gamleleden Vestre Byfjord og nordover Hjeltefjorden - eller nordover Byfjorden, og dersom, om de går ut Herdlefjorden og de Naue - eller inn under Nordhordlandsbroen og videre nordover under Hagelsundbroen,  gjennom Radfjorden og ut Mangerfjorden.

I den nevnte perioden har jeg observert en rekke uregelmessigheter med hensyn til avgangstiden, med forsinkelser på fra 15 minutter til langt over to timer. Som den verste i klassen i så måte har “Kong Harald” tilsynelatende pekt seg ut, men som den eldste av “nybåtene”, som jeg for øvrig var med og hentet opp fra Stralsund i 1993, er hun kanskje begynt at bli belemret med symptomer på manglende tid for vedlikehold. Best record har oldtimerne “Vesterålen”, “Lofoten” og “Nordstjernen” -  selv om de to sistnevnte også må tørne på Nøstebukten ved avgang. Spesielt er “Nordstjernen“, som sitter så usigelig vakkert i sjøen - og alltid går ut gamle leden Vestre Byfjord -  en ren nytelse at observere når hun krysser Gravdal Bay og stevner inn i aftensolens glans.

I Statene
kjemper for tiden Baracken mot sterke kontrarie vinder. Mens landet sliter med en enorm statsgjeld og budsjettunderskudd, fikk han som nevnt i siste “Ved Roret” oljekatastrofen i Mexico-Gulfen rett i fanget, og mens oljen fortsatt strømmer ut, uler Baracken mot BP at jammen skal de få betale for dette. I første rekke burde kanskje en større føderal innsats vært på sin plass. Alle forsøk på at stoppe lekkasjen har som kjent så langt mislykkes, og man setter nå sin lit til en avlastningsbrønn, men i skrivende stund rigger allerede den første, av de på sen-sommeren og høsten, årevisse tropiske orkaner som har fått navnet “Alex”, seg til i Syd-Atlanteren, noget som kan skape store problemer for prosjektet. Det viste seg for øvrig at man slapp med skrekken hva angikk “Alex”. For Baracken må det også være en smule bittert at den amerikanske høyesteretten “turned down” hans forbud om videre oljeboringsvirksomhet i Mexico-Gulfen for en periode på seks måneder.

Videre, ifølge observasjonene, ble hans helsereform-program kun delvis vellykket sammen med hans bankreform, for etter at bankene og finansinstitusjonene ble berget gjennom statlige midler, har igjen grådigheten fått fotfeste, noget som bl.a har medført at de fatale bonusordningene florerer igjen, “sky high”, og som Mr. Obama igjen må ta tak i.

Og for ikke at snakke om situasjonen utenriks, krigen i Afghanistan går ikke helt etter planen, og mannen som muligens var i ferd med at snu situasjonen, general Stanley McChrystal, ble avmønstrert etter at ha kritisert både Baracken og deler av administrasjonen - og er blitt avløst av general Petraeus, som for øvrig som C-in-C tilsynelatende klarte at få situasjonen i Irak under kontroll. Videre er problemene med Iran og Nord-Korea økende, og dertil bekymrer det presidenten at den økonomiske katastrofen i EU-landene medfører store innsparinger dersteds, noget som kan få store negative følger - og ny nedgang  i den globale økonomien, (jmfr det midlertidige krakket i aksjemarkedet worldwide i månedsskiftet Juni/Juli), akk ja, det er mange skjær i sjøen. USA’s Erik Solheim, kvinnen Hillary, som farter worldwide og deler ut milliarder på tross av den økonomiske krisen Statene befinner seg i, mester Erik har tross alt en velfyldt statskasse at ta av, - samt den pågående striden mot staten Arizona som har tatt til vettet hva angår ulovlig innvandring, skaper også store fortrytelser for Barcaken, stakkers fan’en. Og for undertegnede, som har gode relasjoner og et vell av hyggelige minner fra Statene, fra helt tilbake til 1952, er det ikke så lite vemodig at observere den trasige utviklingen man sliter med over there.

Men det finnes selvfølgelig også lyspunkter. F.eks ble Barcaken og Dmitrij’en “Burger-kamerater” under den russiske presidentens besøk i Washington i forkant av G20-møtet i Canada ultimo Juni. Dog, nogen dager senere fikk dette kameratskapet seg en trøkk, da avsløringen av en større spionliga som arbeidet for russerne, bl.a i New York, ble offentliggjort. Dertil ble han belemret med avsløringen av en muslimsk terroristliga som skulle vise seg at ha en forgrening til Norge, noget som bl.a førte til at PST-sjefen, fru Janne hanket inn tre av samme salget her til lands. Dette førte selvfølgelig nok en gang til euforiske tilstander for sjefssynser Kristian Harpviken og norske media, samt advokatmat i søkk og kav.

Med den asylpolitikk og ukontrollerte import av også ondsinnede muselmænder, som for tiden foreståes av le petit advocat og den langstilkede, er det hevet over tvil at det også allerede finnes andre muslimifiserte terror-celler her til lands. Og disse må sikkert være henrykt over medias avsløringer av PST’s metoder og verktøy anvendt under overvåkingsoppdrag. Således får man vel bare vente på det første smellet.

Kort tid før disse linjer skrives, sitter det to begrepsforvirrede høns som opplesere på TV2’s Nyhetskanalen og vrøvler om at Baracken, som lovet under valgkampen sin, fortsatt ikke har klart at stenge/nedlegge Guantanamo-basen (Gitmo) sørøst på Cuba, noget som ifølge dem er en uhyrlighet, og kanalens utsendte medarbeider til USA, Elin Sørsdahl jatter bare med dem. Men som kjent er de fleste av våre norske journalister utdannet og opplært av venstreradikalere, noget som til stadighet gjenspeiles i deres ord og gjerninger. Og Baracken har vel aldri lovet at legge ned Gitmo som  er en av USA’s største oversjøiske marine- og flybaser. Hva som har vært på tale er kun at stenge oppbevaringsleiren for Al Quida-mistenkte, som er henlagt på - og belegger kun et lite område på basen.

Men uansett USA på godt og vondt, så bør våre venstreradikale media-ansatte og andre kommunistiske og sosialistiske femtekolonister være klar over at uten amerikanerne, som i motsetning til europeerne, har både mot og offervilje til at kjempe for frihet og sine idealer - så hadde enten hakekorset - eller hammeren og sigden vaiet over Europa. Men til trøst for disse vil man om en 20-års tid kunne observere halvmåneflagget som nasjonalt symbol i store deler av vårt kontinent. Her til lands vil sharialovene være innført, reglementert antrekk for stortingsrepresentanter, dommere og politikonstabler vil være burka og hijab - samt palestinesjerf og turban. Men sannsynligvis har man innen den tid fått tildelt sin lugar på Den Gyldne Ø - og nyter sammen med gamle skibskamerater den ultimate roen med en god Van den Houm, mens man betrakter det hele fra beyond the horizon.

Men i Statene er det ikke bare Baracken som har rotet seg opp i problemer. Også klimamilliardæren og fredsprisvinneren Alberto har fått  fanden med fett på, og Mr. Gore beskyldes nu for sex-trakassering og forsøk på tvungen - og utilbørlig kjønnsfest på en statsautorisert kroppsmassøse under et hotellopphold i Portland Org, etter sigende innskrevet under dekknavnet Mr. Stone - i forbindelse med et klimamøte dersteds i 2006. I statene er vederlagsbetinget kjønnsfest ikke forbudt, men den bør dog utføres med en viss flare. Dertil ryktes det skilsmisse mellom Alberto og konen Trixie etter 40 års ekteskap, uvisst om dette har bakgrunn i de forannevnte anklager. Men ingen kan vel beskylde Mr. Gore for at føre en kjedelig og fattigslig tilværelse.

Bits & Pieces
Ved universitetssykehuset i Bergen, Haukeland Sykehus, har NSMM som først i verden lansert et læreverk (manual) i sjømannsmedisin på Internett. Nettsiden “nfmm.no/tmm” er en engelskspråklig kunnskabsbase som løpende legges ut på nettet - og som vil kunne være til stor nytte for sjøens menn worldwide. Den nye Nettsiden dekker, ifølge professor Aksel Schreiner ved Norsk Senter for Maritim Medisin (NSMM),  en rekke områder som bør ha interesse både for offiserer og mannskaber både i koffardi- og fiskeskiber - samt i offshore-flåten.

Norsk Senter for Maritim Medisin ble etablert ved Haukeland Sykehus i 2006 med formål at samle inn og formidle kunnskap om sjøfartsmedisin. Videre utfører NSMM både forskning samt registrering av sykdommer og ulykker til sjøs - og dertil gies det undervisningsstøtte i forbindelse med utdanning av sjøfolk.

For øvrig har det ved Haukeland Sykehus eksistert en radiomedisinsk hjelpetjeneste for norske skiber i oversjøiske trades i mer enn en menneskealder. Som et eksempel kan nevnes at da vi i 1952, underveis fra Bergen til New York med “Statsraad Lehmkuhl”, kom ut i en orkan midt ute i Nord-Atlanteren og fikk alvorlige skader på flere av elevene, klarte vår tredjestyrmann og telegrafist Martinsen (meteorolog ved Værvarslingen på Vestlandet  til vanlig) at oppnå forbindelse med Haukeland Sykehus, på langbølgen via vår antikvariske stasjon. Og således kunne vår skibslege, nu for lengst salige Brynjulf Walle, få særs verdifulle råd og instruksjoner under de mange, til dels kompliserte reparasjonsarbeider han måtte utføre denne natten, mens skuten slingret som besatt uten styring. Den gamle hovedmotoren fra 1914 nektet som vanlig at delta, og de få seil vi førte før orkanen rammet oss, var alle blåst ut av likene. Those were the days !!

Stordfest ble arrangert i Leirvik på Stord i Hordaland den siste helgen i Juni, og i forbindelse med evenementet, ble det arrangert et stort seilskutetreff på Lervik Hafen, med bl.a. våre tre seilskiber “Sørlandet”, “Christian Radich” og “Statsraad Lehmkuhl”. Disse tre lå fortøyet alongside ekspedisjonskaien på Leirvik, med “Sørlandet” innerst, Oslo-skuten i midten og “Statsraaden” ytterst. Videre fikk arrangementet anløp av den lille danske fullriggeren “Georg Stage” - og muligens den hollandske briggen “Tres Hombres”. Sjøforsvaret var representert ved KNM “Ula”, en av de få, men forhåbentligvis ikke den eneste norske ubåten som er bemannet og operativ for øyeblikket. Hva angår “Georg Stage” ble skuten, så vidt jeg erindrer, i sin tid bygget for det tidligere danske storrederiet J. Lauritzen AS i København, som skoleskip for blivende mannskaber til rederiets flåte.

Under arrangementet Stordfest ble en bergenser ved navn Jarle Steffensen, ifølge ham selv, en selsom opplevelse til del. Mr. Steffensen satt i sin bil på kaien i Leirvik da “Christian Radich” var i ferd med at avgå havnen. I følge Mr. Steffensen ble bilen hans nesten truffet av en av skutens master, og deretter “viklet” denne masten seg inn i den ene masten til, den aktenfor fortøyde, “Statsraaden”, noget som skulle tyde på at begge skutene måtte ha nærmere 90 graders slagside mot hverandre. Det heter videre at en taubåt måtte tilkalles for klarering.

Denne historien ble bragt til torgs via en notis i en herværende dagsavis, men det hele tyder på at verken journalist Jan Stian Vold - eller Jarle Steffensen har noe videre begrep om det maritime gebet. Et lite bilde under notisen kan imidlertid tolkes dit hen at “Christian Radich” pga manøvreringsproblemer klarte at stikke klyverbommen inn mellom stor- og mesanmasten på “Statsraaden”, men tilsynelatende uten skader på sistnevntes stående rigg.

Dette var for øvrig ikke første gangen “Christian Radich” har vært belemret med manøvreringsproblemer i forbindelse med festlige evenementer. Det hendte også under seilskuteparaden på Bergen havn i forbindelse med “Melodi Grand Prix”-arrangementet dersteds i 1986, hvor  fullriggeren - den gang under kommando av kaptein Kjell Thorsen - også måtte assisteres av taubåt.

I London, under et IMO-arrangement vedrørende tildelingen av “Safety at Sea International Award” ultimo Juni, ble også det bergenske sjøfartsmiljøet en del virak til del.  En pris for Godt Sjømannskab ble tildelt besetningen på tankeren “SKS Trinity”, tilhørende Kristian Gerhard Jebsens Skipsrederi, for redningen av 10 forliste sjøfolk utenfor Spanien i 2009. Dertil ble Bergen Risk Solutions og Jeppesen Marine tildelt en velfortjent pris for utviklingen av Digitale Piratkart (som sannsynligvis indikerer eksisterende og tenkt aktivitet og risiko-områder).

Stakkars krek
Påstanden om at store deler av norsk ungdom som går ut av det obligatoriske skolesystemet (barnehage - barneskole - ungdomsskole og videregående skole) er den dummeste i den vestlige verden medfører sannsynligvis en stor grad av riktighet. Men denne tilstanden skyldes nok ikke ungdommene, men derimot kommunistene og venstreradikale sosialister, som med sitt evige mål at bryte opp “the establishment” - eller det etablerte samfunn om man vil, og som et ledd for at nå sitt mål, bl.a har radbrekket det tidligere velfungerende skolesystem. Bl.a er elementer som orden og oppførsel - eller disiplin om man vil - totalt seponert, elementer som er et absolutt must i ethvert fungerende samfunn. “Ordnung muss sein” !!  Og før disiplinen blir gjeninnført i skolene, vil det, etter min og de flestes mening, fortsette at gå den veien hønen sparker.

Likeså fremstår nu krav til resultater og derpå følgende karakterer som en saga blott. Dertil har den bisarre venstreradikaleren og NK i SV, Mr. Lysbakken, i lovs form forbudt foreldre at oppdra sine avleggere på en adekvat måte, samtidig som det er foreslått obligatorisk, offentlig undervisning i en, sannsynligvis, kommunistisk/sosialistisk barneoppdragelse for alle småbarnsforeldre. Kursen mot en ensrettet og “lykkelig” verden er tydeligvis stukket ut for lengst og skal, som i andre diktaturstater, styres ved suppresjon av den grå massen.

Initiativtageren til denne elendigheten må vel sies at være den tydeligvis mindre begavede sosionomen Gudmund Hernes, men faktisk fulgte også i sin tid den borgerlige Kristin Clemet opp med sine lyse idéer - og nu er raseringen av skoleverket fullbrakt ved hjelp av dimlingen Solhjell og senest av den ferme fru Halvorsen. Når samtlige av disse forannevnte m.fl i sin tid ankommer Gehenna vil de nok bli godt mottatt, for selv Lucifer har ikke kunnet unngå at bli storligen imponert over den elendighet denne gjengen har avstedkommet. Spesielt må disse lugubre personasjenes glødende initiativ til - og deres enorme innsats for at avkristne Norge ha falt i god jord der nede. Det kan vel i denne forbindelse nevnes at det også er fremkommet forslag om at innføre homofili som fag i barnehager og forskoler - i tillegg til pliktlesing fra Anniken Huitfeldt’s bok om Andestjerten. Det er således ingen overraskelse at tilstanden for en stor del av norsk ungdom er som den er - og som det følgende er en god indikasjon på.

Det er nemlig kommet for en dag at en del av de vernepliktige, innkalte mannskaber til Marinens rekruttskole (enn så lenge henlagt på Madla ved Stavanger) er så soft-skinned at de blir nedfor og sterk deprimert da det under landlov på byen hender at de blir kvakket til av lystige hoder under henvisning til landgangsuniformen påståtte likhet med antrekket til den bukseløse Donald Duck. Og gjennom Tillitsmannsordningen i Forsvaret krever nu disse stakkars krekene at de blir oppkledd i offisersuniformer under tjenesten. Det enkleste ville jo vært at umiddelbart overføre disse stakkerne til Heimevernet eller Sivilforsvaret, hvor en havregamp-uniform - eller Sivilforsvarets arbeidsuniform, farge grå, ville få dem til at forsvinne i mengden - uten at tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Men det ville vel kreve en mer rigorøs vernepliktspolitikk for at få nok mannskaber med normal, tilfredsstillende innstilling til Marinen, men det er vel for meget at håpe på i den degenereringsfase som våre politikere (bl.a AGSE og moren til Ida) har bragt Sjøforsvaret inn i.

For de fleste er det komplett uforståelig at nogen i det hele taget kan være beskjemmet over den typiske gasteuniformen som stort sett er lik og tilkjennegir marinepersonell verden over. Hva angår den norske gasteuniformen må jeg dog innrømme at jeg kan  styre min begeistring for den, etter det nye reglementet av 2004, stripede T-skjorten av østlig, billig bomullskvalitet, som har erstattet den tidligere hvite lerretsskjorten med blå kant øverst. Men til gjengjeld har uniformsblusen/-genseren fått et  bedre snitt enn tidligere, da man kanskje måtte engasjere kjiket - eller andre kvinnelige bekjentskaber med nål og tråd for at få den til at sitte tilfredsstillende, men dog, det var ingenlunde snakk om at skamme seg over uniformen. Vi var stolte over at tilhøre Navyen i vår tid, i 18 måneder, hvorav for egen del med “KNM Undervannsbåt“ på capsen, og  tilhørende prestisjetunge “Sub’en”.

Dagens stakkars krek har selvfølgelig ingen forutsetninger for at ane med hvilken stolthet og begeistring “Blåkragene” ble mottatt da de kom hjem i 1945 - og hvilket enormt drag marinegastene senere hadde på jentene og landets unge damer - og hvilken glede og enorm forventning det skapte blant kvinnekjønnet når Kysteskadren - eller et enkelt fartøy, f.eks en MTB eller en ubåt, var ventet til en av kystbyene. Og ofte kunne det skape kaos på kystens hospitaler når sykepleierskene sloss om at bytte vakter således at de kunne få anledning til at komme seg på de tradisjonelle, arrangerte dansetilstellingene, for at oppnå nærkontakt med sine idoler, marinegastene og sjøens unge Don Juan‘er. Den norske filmen “Operasjon Sjøsprøit” anno dazumal, gir et godt men kanskje et noget forsterket bilde av den tiden. Og mind you, i vår tid var uniformen for de vernepliktige under landlov obligatorisk under hele tjenestetiden, kun ved permisjoner kunne man trekke i sivil.

For øvrig burde disse, foran nevnte, dagens stakkare som lider under denne, i deres øyne, umenneskelige mobbingen tenke på at de aller fleste i den norske marinejegerkommandoen, anerkjent som de aller dyktigste og beste marinesoldater i verden, just begynte sin lange utdannelse, som rekrutter i gasteuniform - til liks med Sjøkrigsskolens kadetter, uten nogen som helst komplekser derav. Det forlyder for øvrig at ledelsen i Sjøforsvaret bestemt avviser enhver tanke på at erstatte de vernepliktiges landlovsuniform med en offisersuniform. So far, so good!

Hva angår marineuniformer må jeg, som svoren rojalist, stille meg en smule uforstående til de norske kongeliges antrekk under en del av bryllupsfeiringen i Stockholm medio Juni. Mine observasjoner er kun basert på bilder i media, og det er mulig at jeg tar feil, men det synes meg at HM Kong Harald (øverstkommanderende for det norske forsvar, med grad av viseadmiral - og generalløytnant) tilsynelatende bar en ureglementert uniformslue til sin admiralsuniform. Videre bar kronprinsen under ilandstigning fra K/S “Norge” tilsynelatende sin reglementerte kapteinløytnantsuniform, mens han dagen derpå var avbildet med snippkjole, påsatt sannsynligvis (etter avisbilder at tyde) flaggkommandørs-distinksjoner (intendantur ??) på ermene - samt flaggoffisers-caps. Det synes noget forvirrende, kanskje tar jeg feil - eller at det hele muligens skyldes et hurtig avansement og et nytt uniformsreglement. Tidligere var i alle fall paradeuniform - og/eller mess-jacket gallaantrekk for marineoffiserer.

HKH Kronprins Haakon fikk som kjent, i likhet med sin oldefar og navne-ane, sin militære utdannelse i Marinen. Det vekket derfor en smule oppsikt da han ultimo Juni under et ferieopphold på Sørlandet klarte at ramle over bord fra sin hurtiggående RIB uten at han hadde sjaklet inn dødmannsknappen. Båten fortsatte med sin 115 HK store motor (som heldigvis var lagt i borde) at gå i ring i relativt åpent farvann til den gikk tom for bensin.

Om skib og sjøens menn
At ansette den tidligere sjefen for PST som Riksantikvar var tydeligvis en prisverdig beslutning i bestyrelsen. Og i motsetning til sine forgjengere viser det seg at Jørn Holme også er opptatt av - og allerede har satt sterkt fokus på gebetet “Fartøyvern”. I sitt budsjett har den gode Mr. Holme 42 mill. NOK til istandsettelse og bevaring av verneverdige fartøyer, mens det i år har kommet inn søknader om midler til restaureringsprosjekter for kr 170 millioner. Og av alle ting har Mr. Holme klart at få den besynderlige Erik Solheim ut av klima- og U-hjelpstransen han har befunnet seg i - og fått åpnet hans øyne for verdien av Fartøyvern. Mr. Solheim bedyrer sin uskyld hva angår flere midler, men har i stedet lansert ideen om et spleiselag med næringslivet, som faktisk har vunnet gehør, blant annet i Rederiforbundet.

Og et prosjekt som absolutt burde prioriteres er fullføringen av restaureringen av D/S “Hestmanden”, det siste eksiterende skib som seilte i Nortraship’s flåte under krigen. Ultimo Juni henledet forfatteren Halvor Fjermeros av Kristiansand, i et innlegg i Bergens Tidende, oppmerksomheten på skibet, som for tiden frister en heller traurig tilværelse i tørrdokk ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernssenter dersteds.

Fra mine arkiver fremgår det at steameren “Hestmanden” ble levert fra Laxevaags Maskin & Jernskibsbyggeri i 1911 til Vesteraalens Dampskibselskab. Skibet på 1260 tdw og en kapasitet på 57.000 cbf. bale, var en større utgave av D/S “Sortland”, rederiets første baklader. VDS var det første som begynte med bakladere i godsfarten - etter initiativ fra selskapets adm. direktør, Richard With, som forutså fordelen med stor sammenhengende dekksplass for bl.a. større kolli. I 1913 ble “Hestmanden”s søsterskib “Raftsund” levert også fra Laxevaag, men hun ble senket av en tysk ubåt allerede i 1916.

“Hestmanden” var under første verdenskrig stort sett beskjeftiget i Nordsjø- og Nordeuropeisk fart, og kom helskinnet fra den tiden. Primo Juni 1940 ankom skibet Tromsø med kullast fra Svalbard, og efter at ha losset halve lasten, satte skibet den 7. Juni, under kommando av kaptein Karl Jentoft, kursen for Færøyene, hvor hun ankom trygt og fortsatte videre sør til Skottland, hvor hun ble innlemmet i Nortraship’s flåte.

Bortsett fra en enkelt tur til Island ble “Hestmanden” i hele krigstiden beskjeftiget i engelsk kystfart, velsignet med den samme flaksen hun hadde hatt i årene 1914 til 18. Men en gang i Bristolkanalen var det nära ögat, da under bombeangrep et tysk fly kolliderte med formasten, og deler av flyet ramlet ned på skibets dekk. I 1944 døde kaptein Jentoft i Skottland, og resten av krigen ble skibet ført av hhv. kapteinene Pedersen, Lihaug og Teigland. Ultimo Juni 1945 kom skibet tilbake til Norge, og ble tilbakelevert fra Nortraship til VDS den 5. Juli. Samme måned ble Godsruten Oslo - Nord-Norge gjenopptatt, med “Hestmanden” som det første skib nordover, noget senere fulgt av M/S “Stamsund”.

I 1946 ble skibet gjenstand for en omfattende ombygging og modernisering, og i alle de år hun senere var beskjeftiget for VDS kunne hun observeres i Godsruten langs vår langstrakte kyst. Jeg kan minnes henne så vel, ekspederende ved Festningskaien i Bergen, omgitt av godruteskibene på kysten’s velkjente odør av tørrfisk og tran. Senere, i min tid i Hurtigruten kunne jeg observere gamle “Hestmanden” henliggende ved aldershjemmet for skiber, ved Høvding Skibsopphugging i Sandnessjøen. Dog, i 1979 ble “Hestmanden” reddet fra opphugging av Norsk Veteranskibsklubb, som også påbegynte restaurering av skibet. Men i dag er altså situasjonen som innledningsvis beskrevet. Så Jørn og Jens - og Sigbjørn og Erik, ja Lakse-Lisbeth med, få ut fingen og få prosjektet på skinner igjen og la det fremstå som et flytende minnesmerke over våre krigsseilere. Og vi skylder dem langt mer enn det, for gjelden til disse sjøens menn kan aldri betales fullt ut.

Men til sagaen om “Hestmanden” er historien om Bendik Båtsmann uløselig knyttet. Bendik Båtsmann - eller Bendik Kristiansen - gikk om bord i ”Hestmanden” våren 1914, og der ble han værende i mer enn 30 år, seilende i to verdenskriger og hele mellomkrigstiden, før han høsten 1945 mønstret av for en velfortjent ferie. Senere seilte han båsen i rederiets M/S “Andenes”, frem til 1948 da han gikk i opplag, hedret med Kongens fortjensmedalje i gull. At sørge for fullføring av den påbegynte restaureringen av “Hestmanden” og opprettholdelsen av sagaen om hennes båtsmann, vil kunne være et lite bidrag til det vi skylder de sjøens menn og deres skiber som kjempet der ute i fem år, en kamp som bl.a gav som resultat det velstands-Norge vi ser i dag.

Bon Voyage !!
Windy Hill -Gravdal
2. Juli 2010