Ved Roret 5/09
Av sjøkaptein Steinar Oppedal
Som ventet seiler Jens & Co videre som landets bestyrelse i nye fire år, ikke minst takket være en surrete opposisjon og den narsisstiske Fåre-Lars. Den nye bestyrelsen er muligens bygget på et tilsynelatende bedre konsept enn det forrige, og n’Jens som tydelig har tilegnet seg sin fars sjarmerende snøvling, bør etter hvert ha blitt tørr bak ørene og ha lært av feilene fra i går. Dog, etter manges mening tyder hans rokering av den nye bestyrelsens medlemmer på en fortsatt usikker statsminister. De lange linjer er brudt, men det er jo bureaukratene som styrer landet, taburettsliterne fremstår jo i hovedsak som nogen mer eller mindre litt enfoldige gallionsfigurer. Så kanskje kan dette allikevel kunne fungere. We shall see what we shall see !!!
Det kan imidlertid bemerkes at innen vår interessesfære er laksekvinnen Lisbeth Berg-Hansen utnevnt til ny Fiskeriminister etter at Den Yndige Helga fra Vester-Tana har fått andre oppgaver. I den nære fremtid vil det således være Lisbeth fra Nærøy og kvinnen Slotsvik (KV-direktrisen med bakgrunn fra Veivesenet) som skal ivareta fisken og kystens ve og vel.
Dog er det hevdet av mange at oppdrettskvinnen kan komme opp i betydelige habilitetsproblemer som Fiskeriminister, men pytt pytt mener n’Jens, den tid og den sorg. Videre har utnevnelsen av Kongepuddelen til Næringsminister gitt grunn til en smule bekymring da Mr. Giske er kjent for sin egenrådige uforutsigbarhet, så dette kan bli spennende.
Der ute i den store verden er det fortsatt ikke så meget at glede seg over hva angår fred og fordragelighet, stikkord Pakistan, Afghanistan, Irak, Hamas og Fatah - og hvor Iran og Ivan fyrer godt oppunder med solide leveranser av våben. Og i følge tam-tam-trommene har Iran nu inngått en avtale med høvding Chavez i Venezuela om samarbeid på utvikling av et uran-/atomprogram, noget som sannsynligvis ikke har vekket den helt store begeistringen i Washington.
I Washington slo det antagelig ned som en bombe da en noget naiv Nobel’s fredspriskomité tildelte Fredsprisen for 2009 til president Barack Obama. Etter manges mening har dette ingen relevans, nemlig “for what ?”. Og kanskje var ikke Baracken “too happy” med å få den slags fokus spå seg under de rådende forhold rundt forbi, med enorme problemer at baske med både hjemme og Overseas. Og disse er sannsynligvis kun en begynnelse.
For ting tyder på at han langsomt, men sikkert er underveis mot et nivå som ble hans forgjenger til del hva angår popularitet. Selv om Baracken er en eminent orator med ordet så absolutt i sin makt - og dertil en stor visjonær, bør man kanskje ha i tankene ordene til et sort får i en pågående reklamekampanje på en norsk TV-kanal om at “thinking and being are two different tings”.
Men gjort er gjort, og med forbehold om Kongressens velsignelse må han motta prisen og anløpe Oslo for overlevering en dag i Desember. Og dette til stor glede for norsk sikkerhetspoliti som sammen med US Secret Service vil få sin største oppgave ever med at sikre den fremste eksponenten for all terrorbekjempelse under oppholdet i Oslo, et opphold og program som vil være kjent og fastlagt lang tid på forhånd. Således kan det komme vel med at le petit advocat Storberget har fått et utvidet budsjett for ordensmakten, men her kan hele utvidelsen ryke til for at passe på Baracken. Men “The show must go on”.
Ute i Aden-bukten hersker det sannsynligvis igjen fred og fordragelighet, strømmen av depesjer derfra er i alle fall stoppet opp. Dette skyldes etter sigende en utvidet Atalanta-styrke, og dertil at man nu om bord i koffardiskipene er begynt at bruke hodet og ta nødvendige forholdsregler som eksempelvis piggtråd eller strømførende ledninger langs rekken, samt slanger utlagt og klar for øyeblikkelig “vann på dekk”. Og, ikke minst, at man holder adekvat utkik. I skrivende stund opplyses det at kaprerne har fått kloen i et Singapore-registrert container-skip som unnlot at følge Atalanta-kommandoen’s anbefalte, trygge seilingsled, noget rederi og befrakter helt sikkert er henrykt over. Dertil gikk også et spansk fiskeskib nylig, bokstavelig talt, i sjørøvernes garn.
For tiden løper det daglig inn signaler om to, tilsynelatende ganske så uprofesjonelle, norske leiesoldater’s skjærmysler i Congo, samt Taliban-krigen i Afghanistan/Pakistan. Men også valget her hjemme og en ny bestyrelse har nok skjøvet andre nyheter i bakgrunnen for en periode. Men det kan kanskje bemerkes at mens vi her i landet har surret rundt i salaten i ti år og sannsynligvis vil fortsette med det i minst ti år til hva angår anskaffelse av nye jagerfly, altså type og antall, slo høvdingen i Libya nylig til og besøkte Tsaren i Moskva, hvor han kjøpte 20 nye jagerfly på sparket.
AGSE har nu fått avløsning som Forsvarsminister og kanskje vil hun bli savnet en god del, for tross alt var det noget koselig, markant med henne - med sin besynderlige sjarm, selv om hun ofte sto lagelig til for hogg - sammen med n’Sverre, og nu er de begge ute av det gebetet. Avløseren, kvinnen Faremo, med sitt noget stikkende blikk - og en viss hang til arroganse blir en ny skål, og hva angår nye fly og ubåter, blir det nu bare at avvente utviklingen. We shall see what we shall see!!
Våbenindustrien har meget for seg, og ikke minst har Atom-Kim i Nord-Korea i den senere tid vært ganske så aktiv med at skyte opp nye mellomdistanse-raketter bygget på teknikk og komponenter fra Ivan og Kina, mens krangelen om Irans atomvåbenutvikling fortsetter.
Tilbakeblikk
Den 1. September var det 70 år siden den 2. Verdenskrig ble innledet, og dette ble bl.a markert ved et internationalt arrangement på Westerplatte i Gdansk, hvor det første tyske angrepet på Polen fant sted ved bombarderingen i tidlige morgentimer, fra en tysk krysser som var kommet dertil og ankret opp aftenen i forveien. Som kjent het byen den gang Danzig og utgjorde “den polske korridor”, påtvunget polakkene av gefreiterne, for at gi Østpreussen adgang til havet (Østersjøen). Dog hadde polakkene kontroll over havnen ved befestningene på Westerplatte, og det var altså disse befestningene som ble utsatt for angrepet om morgenen den 1. September 1939.
Selv om det begynner at bli nogen år tilbake, minnes jeg faktisk den 1. September 1939 meget godt. Undertegnede var med sin far i en åpen robåt cross en svartestille Lusterfjord, (Indre Sogn) fra bestefar på Sørheim, cross til Døsen, for at handle, og jeg minnes meget vel at min far fortalte at nu var det blitt krig igjen.
Grunnen til at dette minnet har spikret seg så godt fast har nok vært forsterket av et mysterium i alle år, nemlig hva en stor vakker ca. 70-80 fots grå trekrysser, med navnet “Nestor” i følge min far, underveis ut fjorden fra Skjolden, hadde der at gjøre denne vakre høstmorgen. Men for 10-15 år tilbake kunne min gode venn, forfatteren Dag Bakka Jr. i sin bok “Fjordabåtene” avsløre at “Nestor” den gangen var engasjert av Fylkesbåtane på T/C i lasterute, i Indre Sogn. Nu vel, la oss forlate disse nostalgiske minner fra en fjern fortid og gå over til nogen andre historiske fakta.
Angrepet på Polen hadde fått navnet “Operasjon Himmler”, og tre dager senere erklærte de allierte, Storbritannia og Frankrike, Tyskland krig, - og den annen Verdenskrig, som skulle strekke seg over seks år var et faktum. Selv om Norge i den første Verdenskrig hadde klart at holde seg nøytralt, hadde den krigen kostet norske sjøfolk dyrt, men det ble for lite at regne mot det som nu skulle komme. Fra 9. April 1940 var vi ikke lenger blant de nøytrale, og i de neste fem årene var det nok en gang våre seilende og vår sjøfart som måtte ta den tyngste støyten.
Om Sjøens Menn
Norge var ennu ikke kommet med i krigen, men 13 dager etter den fredelige roturen på Lusterfjorden kom meldingen om det første norske krigsforlis. Linjeskibet M/S “Ronda”, tilhørende Johan Ludwig Mowinckels Rederi i Bergen, beskjeftiget i Inter Ocean Line (US/Canada/Europa), underveis fra Antwerpen til Bergen, ble minesprengt nord for Terschelling, utenfor Holland, ved en skjebnes forunderlig lune, akkurat i samme posisjon som D/S “Tysla”, det første norske skib som krigsforliste under den første verdenskrig møtte sin skjebne.
Av de 37 ombordværende på “Ronda”, som sank i løpet av få minutter, klarte 20 personer at komme seg opp i travaljebåten som fløt opp da skibet sank, men som for øvrig kun var beregnet for 10 mann. De overlevende måtte oppholde seg i travaljebåten i nær 60 timer før de ble plukket opp av den italienske steameren “Providenca”.
Ved forliset omkom 17 mennesker, blant dem skibets fører, sjøkaptein Ingvald Solberg og hans, medfølgende skibet, hustru - og videre to maskinister og en maskinassistent, to smørere og to maskingutter, stuerten og en kokk, båsen og en matros, en messegutt, en salonggutt og to amerikanske passasjerer.
Blant de nevnte omkomne var billedhuggeren Johannes Iden, som etter et opphold på Kontinentet hadde fått muligheter til at jobbe seg hjem fra Antwerpen på en s.k. “run-job” som messegutt. Johannes Iden var en av 45 kunstnere som hadde levert utkast til et Bergensk Sjømannsmonument hvortil initiativet var tatt av Bergens Skipperforening og Bergens Rederiforening allerede i 1917. Og hans utkast med navnet “Havblikk”, ble senere (1947) realisert av Mowinckels Rederi og oppført i den lille parken nedenfor Sandvikskirken i Bergen. Kjent for de fleste var det Dyre Vaa som vant konkurransen om det som i dag er Sjømannsmonumentet i Bergen, ansett som en nasjonal helligdom, både for krigseileres familier i to verdenskriger - samt min egen generasjon sjøfolk, og som ble avduket på Torvallmenningen i 1950 - og overlevert fra Bergens Skipperforening og Bergens Rederiforening til Bergen Kommune i 1950. Takken vi senere fikk var at Kommunen i nittiårene ville rive - eller flytte hele mononumentet, en kamp som skapte meget bitterhet, men som omsider førte til besinnelse blant de åndssvake - og seier for gebetet omfattende rederinæringen, sjøfolkene og krigsseilernes organisasjon.
Den 6. September, 70 år etter at det tragiske forliset fant sted, ble det avduket en plakett på minnestøtten “Havblikk” som i øvrig består av tre unge sjøens menn som står samlet på toppen og stirrer ut mot de evige horisonter. Og plaketten er nu forsynt med følgende tekst:
“Havblikk av Johannes Iden, laget som utkast til Sjømannsmonumentet i Bergen. Minnesmerke over dem som omkom da M/S Ronda av J. Mowinckels Rederi ble minesprengt i Nordsjøen den 13. Desember 1939.”
Initiativtagere til plaketten var bl.a. historiker Kåre Ritland og Sandviksguttenes forening (Sandvikens Buekorps).
Av de 20 som ble reddet etter “Ronda”-forliset lever kun tre mann i dag, nemlig Finn Krydsby, Karl August Pedersen og en tredje mann. Hva angår Karl August, så har jeg kjent ham i mer enn 50 år, og han får stå som eksponenten på en virkelig sjøens mann.
Ved hjemkomsten etter “Ronda”-forliset, havnet han i militærtjeneste, og den 9. April befant han seg på Kvarven Festning (Nord-Europas sterkeste, men uten nærforsvar) som etter at ha skadet den inntrengende tyske krysseren “Köningsberg” overgav seg uten videre. Takket sosialistens “det brukne geværs politikk” var vi ikke innstilt på - eller hadde evne til at forvare oss her til lands.
Men unge Pedersen kom seg over til England og gikk inn i Den Norske Marinen, hvor han havnet om bord KNM “Bath”, en amerikansk “four stacker” på låne-/leieavtale fra Roosevelt til Winnie, og som videre var blitt overført til den norske Navyen den 1. Juni 1941. Som enhet underlagt Kystkommando Vest, ble fartøyet stasjonert med base i Gladstone Docks (hovedhavn for Atlanterhavs-eskorteskibene) i Liverpool. KNM “Bath” deltok så som eskorte av nogen konvoier ut i Atlanteren (halvveis over overtok US Navy og Canada) uten at noget særlig hendte.
Så, den 18. August begynte KNM “Bath” under kommando av marinekaptein Melsom (far til en senere FOL-kaptein ??), sammen med en rekke andre fartøyer eskorteringen av en større konvoi til Gibraltar. KNM “Bath” var tildelt posisjon litt aktenfor konvoien, underveis sydover i havet vest for Irland - og styrte sikksakk-kurser med 12 knops fart, da en ubåt ble oppdaget ute om styrbord.
Kursen ble forandret styrbord over i et forsøk på at ramme ubåten, men for sent, for sent. Ubåten hadde allerede rukket å få to fisker i sjøen, og begge traff “Bath” midtskips. På den gamle “four-stackeren” hadde treffene en voldsom virkning, jageren krenget voldsomt over, brakk i to og sank på sekunder.
Ved forliset omkom 83 mann, innbefattet skipssjefen, kaptein Melsom, og av de omkomne var 70 mann norske. Resten av besetningen, 43 mann, blant dem Karl August Pedersen, ble reddet av en annen jager i eskortegruppen. Det hører imidlertid med til historien at denne Gibraltar-konvoien fikk hard medfart, i det syv koffardiskiber og ytterligere én jager ble senket. Det antaes videre at denne konvoien var bestemt for Malta - eller Egypt med forsyninger. Dog, enkelte av de store Egypt-konvoiene ut fra UK fortsatte av sikkerhetsmessige grunner den lange veien rundt Cape for at unngå tyske fly- og ubåtangrep i det farlige Middelhavet, men det var sannsynligvis noget senere i krigen. Eskorten ble i alle fall avsluttet ved anløp Gibraltar - eller ved Gibraltar tvers.
Om unge Karl August har jeg fortstått det dit hen at han fortsatte i Marinen resten av krigen - og kom hjem i god behold. Senere tok han peiling på en jobb i land, livet som en sjøens mann hadde blitt en smule for anstrengt. Således satset han på en jobb som havnebetjent i hjembyen. Men det fantes riktignok et aber her, nemlig, for at bekle en sådan stilling måtte man være i besiddelse av navigatørsertifikat. Men med hans livserfaring var det bare til at sette i gang, fartstid hadde han i søkk og kav, og så var det bare til at komme seg inn på styrmannsskolen, sammen med flere andre av hans krigsseilerkamerater. Og for at finansiere denne nødvendige utdanningen fikk han jobb i Bergens Sporvei som trikkekonduktør på ettermiddag- og kveldsskiftene.
En god eksamen og derpå følgende utstedelse av vår tids styrmannssertifikat, førte i ettertid til at Karl August fikk fast engasjement som havnebetjent i Bergen Havnevesen, hvor vi møttes både titt og ofte, spesielt i min tid i Det Bergenske Dampskibsselskab’s Nordsjø- og Hurtigruteskiber. Havnebetjent Pedersen ble en av våre på Bergen Havn til han mønstret av ved oppnådd aldersgrense, og herved avsluttes en liten epistel i det som vel best kan betegnes som en del av sagaen om sjøens menn.
Bon Voyage !!!!
Windy Hill, Gravdal
25. Oktober 2009
Send artikkelen til en venn
Utskiftsvennlig versjon
Vis artikkel som ren tekst
