Sjøfolk forteller…
Sjøkaptein Steinar Oppedal har med glede studert DVD’en “Sjøfolk forteller...”. Hans kommentarer kan du lese her.
Det var den 6. Mars i år at seks sjøens menn av edel årgang (også min egen årgang) ble samlet på restauranten D/S Louise på Aker Brygge i Oslo, til en bedre herremiddag med påfølgende mimring og kommentarer til et maritimt filmprosjekt.
Anledningen var redersønnen Eilert Munch Lund sin tredje film i serien Vår Maritime Kulturarv, med tittel “Sjøfolk forteller” - etterfølger “Norske Sjøfolk” - og “Krigseilerne - med æren i Behold” - som jeg begge ved tidligere anledninger har hatt fornøyelsen av at omtale i min beskjedne spalte “Ved Roret” – se side 20.
Det siste prosjektet, “Sjøfolk forteller“, må i aller høyeste grad sies at være en genuin dokumentarfilm, som bortsett fra Mr. Munch Lund sine innledende kommentarer, i sin helhet er basert på amatørfilmopptak som de seks herrene, sjøkaptein Frode Møvik, styrmann Nils Reidar Christensen, maskinist Johnny Andersen, stuert Birger Perdersen, telegrafist Finn Alos og stuert Arne Sivertsen har bidradd med. Og som nevnt har disse seks sjøens menn i ettertid talt inn sine egne kommentarer til sine bidrag.
Vår generasjon tilhører nok en forgangen tid der ute på skibene, og som filmskaperen sier i sin innledning, han håper filmen “Sjøfolk forteller” kan være til glede for oss som seilte der ute i 60-årene - og ikke minst til interesse og glede for dagens generasjon - så vel som de fremtidige, noget som tiltredes så absolutt. Etter min mening vil filmen så klart ha en sådan misjon. Men om dagens og fremtidige generasjoner vil finne filmen fengende og interessant, er det min mening at det er min generasjon og vi som var der uten i den tiden - og nu er gått i opplag, som vil ha størst glede av dette produktet. Dette sies på bakgrunn av at jeg for kort tid tilbake fikk overlevert “Sjøfolk forteller” i DVD-versjon for besiktigelse.
Jeg ble ved denne stor glede, ved gjensyn av en foran nevnt forgangen tid, til del, ikke minst ved forskjellige opptak fra mange havner man i sin tid har gjestet - og dertil ved de mange skibene fra vår tid man fikk et gjensyn med. Filmen bør med sitt konsept tildeles en sikker femmer - selv om enkelte av dagens generasjon muligens ikke vil ha de helt nødvendige forutsetninger til at forstå filmens verdi i den maritim historiske himmel.
I sin innledning fortalte også Mr. Munch Lund at de i tillegg til bidragsyternes kommentarer også hadde lagt på musikk, noget som etter min mening ikke var helt vellykket. Således synes ikke Blue Grass music med mandolin og banjo fra fjellene i Vest Virginia - samt dystre orgeltoner og kirkemusikk at være den rette bakgrunn for en reportasjefilm om livet der ute på skibene i 60-årene. Muligens har ikke alle i produksjonen hatt den sammen forståelsen for den maritime kultur når det kommer til musikalske minner.
Mr. Munch Lund forklarte riktignok i innledningen at avtaler og avgiftskonsepter så absolutt legger begrensninger på hvilke musikk man kan benytte, noget jeg selv fikk erfare ved produksjonen av min siste film “Watch Dog at Sea” for en menneskealder siden, hvor et ønske om at benytte “Anchors a’weigh” måtte erstattes med “Submarines in Calm Waters”. Men for all del, det finnes jo alternativer i søkk og kav - sikkeret mye også med et maritimt tilsnitt - så musikkvalget er da det eneste kritiske punktet jeg vil bidra med.
Sjøfolkjene forteller……
Om alle de minnerike inntrykkene jeg sitter igjen med efter at ha besiktiget filmen, kunnet jeg nok skrevet mangfoldige sider, men jeg må av forskjellige årsaker begrense skrivelysten - og således forsøke meg på et relativt kort resymé av de seks sjøens menns opplevelser i den gode tiden der ute.
Først ute var styrmann Nils Reidar Christensen (02 06 46) fra Mandal by, som mønstret hjelpemann i “Bergensfjord” i 1964 - og som med sine opptak viser livet om bord og besøk i et utall havner, både fra linjefarten New York-Bergen-Oslo, og fra cruisefarten til Nordkapp og VestIndien - og ikke minst fra en 85 dager jordomseiling i 1985. Opptakene fra min kjære “Bergensfjord” - eller “Rasa Sayang” som hun het i min tid under Singapore-flagg - ble således til særdeles stor vederkvegelse. Styrmann Christensen gikk gradene og tok utdannelsen efterhånden og seilte senere også hos B&K der ute på Østen.
Opptakene til Mr. Christensen gav også et kjærkomment gjensyn med Amerikalinjens pir ved Hudson River i New York, hvorpå man for første gang satte foten på amerikansk jord ved “Statsraad Lehmkuhl”s ankomst dertil i Juli 1952. Året etter seilte jeg jungmann og lettmatros i “Tyrifjord” og det ble således en del anløp ved denne piren. Pussige greier forresten, verken Mr. Christensen eller undertegnede erindrer sikkert nummeret på piren, men jeg mener at tro at det var Pier 44.
Mr. Christensens bidrag omfattet også opptak fra promenadedekket under full storm i Nord-Atlanteren, underveis fra Bergen til New York i Januar 1965, og selv med stabilisatorene ute hev hun godt på seg. “I mine 40 år til sjøs - har jeg aldri opplevet maken til uvær” skal, i følge Mr. Chistensen, kaptein Grønbukt, i sin tid skipper om bord, ha uttalt til pressen, mens jeg i min tid, 10 år senere, knapt hadde en bevegelse i skuten under vår cruisefart i malayiske og indonesiske farvann. Kanskje duvet hun enkelte ganger nesten umerkelig i svell, til ankers på Benoa Bay på Bali. Hvorom allting er, filmgjensynet med mitt kjære skib var i alle fall både gripende og vederkvegende.
Maskinist Johnny Andersen (16 03 39) var Wilhelmsen-seiler og gikk ut som messegutt med M/S “Thermopylae”. Han tjenestegjorde senere i flere av rederiets skiber, beskjeftiget i Australia-farten, hvor en rundtur i de dager kunne ta opp til syv måneder. Dette var i den gyldne tiden før containerne gjorde stykkgodfarten til et rent stress-opplegg. Mr. Andersens opptakt gav også en god presentasjon av Wilhelmsens Tamano-byggede, vakre linjeskiber, som i sin tid ble satt inn på Australiafarten, med en servicefart på 23 knob.
Stuert Birger Pedersen (24 12 42) gikk ut som byssegutt på et av mine tidligere skiber, M/S “Midnatsol” (II), og senere kom han i lang tid til at seile for Høegh Lines i Vest-Afrika traden. Hans bidrag omfatte mange fine opptak både fra Douala og Kamerun, og dertil fikk man et gjensyn med lastig av logs i Abidjan på Elfenbenskysten, men en svingende og en fast bom - fra den tiden jeg seilte på T/C for franske Delmas-Vieljeux. Senere tjenestegjorde Mr. Pedersen i lang tid om bord i rederiets “Høegh Marlin”, i hovedsak i fart mellom Europa og US/Canada vestkyst. Stuert Pedersen hadde også madammen med seg om bord i nærmere 3 år.
Sjøkaptein Frode Møvik (21 12 46), min venn og ærede kollega i Bergens Skipperforening, hadde bidradd med glimrende filmopptak fra sin tid som styrmann i den ytterst behagelige Østen-traden mellom Hong Kong og Bangkok, om bord i M/S “Susanne”, tilhørende Eilert Lund’s rederi (far til filmskaperen), mens jeg selv seilte i kompani-skibet “Marianne”. “Susanne” ble senere pårendt av et uvennlig skib og gikk tilbunns, mens “Marianne” ble solgt under beina på meg i Japan. Kjøpere var Kee Hock Shipping i Singapore, og skibet ble svartmalt og skiftet navn til “Tong Pooh”. År senere kunne jeg under jevnlige anløp av Jakarta observere “Tong Pooh” til ankers på reden dersteds, i lang lang tid.
Og med kaptein Møvik’s malende og fargerike kommentarer var det ikke vanskelig at la tankene vandre tilbake til en Østen-fart som nu er historie, ikke minst til skipsreder Årstad’s “Admiral Hardy” under kommando av Øll-Johnsen - og hans hallemake, storblåseren Meidell som førte et Åby-skib, og ikke minst de mange stilige, velholdte B&K-skibene som tradet der ute. Og dette i en tid med kina-crew og hvite offiserer som stort sett nektet at reise hjem. Samme forholdene hersket også på Thor Dahl-skibene som tradet på Stillehavsøyene, også hvorfra nordmennene nesten var umulig at få i land. Ja, ja den tiden kommer aldri tilbake.
Telegrafisten Finn Alsos (10 03 46) gikk ut rett fra telegrafist-skolen som gnist om bord i Hagbart Waages M/T “Synia” - og siden tjenestegjorde han i en lang periode om bord i Hjalmar Bjørges bulker “Sunheim”, stor sett beskjeftiget i Vest-Indiafarten. Hans bidrag viser bl.a. ville karnevalsnetter på Trinidad og besnærende bom-båt jenter på Demerara River i Britisk Guyana. Etter fem år ute på skibene, tok Mr. Alsos ingeniør-utdannelse innen tele-svakstrøm - og senere også flysertifikat.
Det siste innslaget var fra stuert Arne Sivertsen (30 10 47) og stuerten hadde selv klippet, redigert og kommentert sitt bidrag i forkant, tidligere. Han begynte sin lange sjømannskarriere som elev på “Statsraad Lehmkuhl” og senere ble det 20 år i Westfal-Larsens Syd-Amerika tradere. Stuertens opptak viser også tiden om bord i Høegh-opererte OBO “DoceCanyon” på 285.000 tdw. Skibet gikk i farten mellom Brazil og Japan med malm (35 døgn) - og retur til Syd-Amerika med olje fra Gulf-havner. Hele rundturen kunne ta opp til 90 døgn. Senere gikk han om bord i det noget mindre kompani-skibet, bil-/bulkeren “Høegh Ranger”.
Videre omfattet Mr. Sivertsen’s sjøfartstid et år i Nordjøen om bord i supplyskibet “West Albatross”. I 1986 begynte han hos SeaTrans i Nord-Europeisk fart - og de siste årene til sjøs var han om bord i Østensjø’s taubåt “Thorax”, så vidt jeg vet beskjeftiget i farvannet Fedje - Mongstad - Sture-terminalen.
Men det mest fengende og interessante i hans filmsnutter er utvilsom opptakene som er gjort om bord i Riebers “Polar Duke” - som i 1993 var beskjeftiget i cruise-fart og vitenskabelige ekspedisjoner i Arktiske farvann, hvor stuerten hadde fått nogen mesterlige opptak både av land- og formasjoner og ikke minst av urinnbyggerne, selen og pingvinene.
Filmen “Sjøfolk forteller”, med mer enn 4 timers spilletid, fordelt på to disketter, bringer oss altså tilbake til en tid da den norske sjømann var et begrep og skibene seilte under norsk flagg, med norske registreringshavner påmalt på hekken, bortsett fra Mr. Sivertsens “Doce Canyon” da. Femti- og sekstiårene er med rette betegnet som gulladeren i norsk sjøfart, selv om rasjonaliseringsspøkelset gjorde sin entré over horisonten på midten av 60-tallet, noget jeg selv fikk erfare med en nybygget 34.000 tons bulker, med stort sett drittunger påmønstret. Og warningen var der, om hard times to come.
Men våre sjøfolk i foran nevnte glansperiode seilte inn hardt tiltrengt utenlandsk valuta som muliggjorde skapelse av det velferdssamfunnet, som Norge er blitt. Og la det være helt klart at det også har vært norske sjøfolk som har stått for en meget betydelig del av den utvikling som har funnet sted ved offshorevirksomheten i Nordsjøen. Men det er en annen historie.
Hvor om alt ting er, vår generasjon, inklusive de seks uslåelige menn fra restaurant D/S Louise”, fikk oppleve den beste tiden på sjøen ever, om bord i vakre, velholdte skiber med tilstrekkelige bemanning, med et adekvat sosialt samvær - og med et kameratskap man kun ville finne ombord i norske skiber på 50-/60-tallet.
S.Oppedal
Windy Hill - Gravdal
24. Mai 2009.
Send artikkelen til en venn
Utskiftsvennlig versjon
Vis artikkel som ren tekst
Siste kommentarer
Pål Nordell
den
03.08 2010
Egil
den
31.07 2010
Anonym
den
06.07 2010
arne larsson
den
17.06 2010
Skriv en kommentar